Nesten midt i leia fra Harstad til Solbergfjorden, aust for Stonglandet, ligg Bispeflua. Den ligg langt fra land, og har alltid vore en risiko for skipstrafikken i hovedleia.
No har Kystverket henvendt seg til kommunen for å finne ut kem som eie det låge skjæret som knapt e synlig på flo sjy.
Det har sålangt ikkje lyktes kommunen å finne nokken eiera. Det e vel og veldig tvilsomt at nokken gjør hevd på det.
– Vår oppfatning er imidlertid at det er lite trolig at skjæret er underlagt privat eiendomsrett, skriv bl.a. kommunen som svar til Kystverket.
Litt historikk om havari på skjæret:
Lille julaften 23. desember 1933 gikk den nybygde tyske trålarn D/S Volksdorf seg oppe der, og et følge med tyske trålermannskap banka plutselig på døren på Lekangen.
Da skuta blei trekt av etter nokken daga, sank den på 40 meter. Der ligg vraket endå.
Det hjalp ikkje at båten blei tømt for det meste, fra puddingspulver til mange tonn kull. Begge dela va i bruk i mange år på indre dela av Stonglandet etterpå.
6. mars 1954 grunnstøtte DS Malangen på tur fra Harstad til Lekangsund på flua. Det gikk bra. Folket kom seg velberga i land, deriblant ei mor med en nyfødt sønn på tur heim fra fødehjemmet. Båten blei trekt av og flaut etterpå.
Etter mange år iherdig krav fra bl.a. Norsk Styrmannsforbund, -kom det lys på skjæret på sekstitallet (trur vi det var).
En liten korreksjon. Den 6. mars gikk DS Malangen på Bispeflua. Den kom ikke fra Harstad, men fra Tromsø. Siste delen av ruta var Vangsvik – Stonglandseidet – rundt Dyrøya med flere anløp – og var på tur inn til Lekangsund. Jeg var om bor. Nå husker jeg ikke så mye av turen, men den har interessert meg i ettertid. Jeg var babyen som kom i land i Livbåt på Lekangen. Jeg har blitt fortalt at jeg tok grunnstøtingen med knusende ro og sov hele tiden til jeg kom inn på kjøkkenet på Solbø. Det finnes folk (utenom meg) som enda er i live og husker hendelsen.
Jeg har også etter det vært mange ganger i land på Bispeflua. Far min hadde tilsyn med lykta da den ble etablert. Han hadde tilsynet til han døde, og da tok Karstein Rochmann over og hadde det til Fyrvesenet selv tok tilsynet.
Eg såg DS Malangen på Bispeflua om formiddagen 6.3.1954. Den sto da med baugen mot jernstøtta på flua. Grunnen til at eg var i posisjon til å se dette – 10 år gammel – var at MS Faksgrunn den dagen tok laus fra Valvågen for å gå til Lofoten på torskefiske med not, som den gongen var lovlig. Ved slike anledninga var det ikkje uvanlig at Valvågunga blei med rundt til Lekangen eller Stangnes, kor de stoppa for å ta ombord mannskap. Vi blei då satt i land for å ta føttern fatt heim til Valvågen. På turen rundt blei det smakt på fersk lofotlefsa som mannskapet hadde med heimana. Eg trur dette var siste året far min var på Lofoten. Han Lyder var bas under notfisket, som foregikk med MS Faksgrunn og MK Johan Drage som parbåta.
Eg har stussa litt på korfor de gjekk så seint til Lofoten, og har ikkje anna forklaring enn at det måtte være satt en startdato for notfisket.